Article in Klassekampen by John Erik Riley

John Erik Riley has written a very interesting article about my books in Klassekampen. You can find the whole article here:

https://klassekampen.no/utgave/2022-12-24/stillhet-omgitt-av-stoy1

Stillhet omgitt av støy

INTERVJU

John Erik Riley 24. des. 2022

Utsnitt. Utklipp. Når Marie Sjøvold har stilt ut fotografier de siste årene, har de ofte vært vist i uvanlige formater. Bildene av døde blomster er å se i runde rammer. Eller et sammenkrøllet print er plassert midt i rommet, eller i en glassmonter. Mens fotoboka «Midnight Milk» (2015) inneholder et eget legg med hull i papiret, som om et barn har gått løs på sidene med en saks – for så å lime dem til bokryggen igjen.

Med årets «How Much Silence Can You Take?» er det annerledes. Bildene har i all hovedsak samme, vannrette format med størrelsesforholdet 3:2. Bruken av selvbiografiske motiver er heller ikke like synlig som i tidligere bøker av Sjøvold (selv om vi skjønner at det er hennes øyne som ser). Tvert imot ser vi ting og situasjoner som er gjenkjennelige, men også mer generelle: gulvet under en sofa eller et bord, en mage med synlig navle, et øye, en finger, noen maur, et skogsområde ute av fokus.

Hva skyldes denne ekstreme oppmerksomheten på små detaljer i tilværelsen?

Dogmeregler som protest

Bakgrunnen for boka, forteller hun når vi møtes, var et sett med dogmeregler som hun etablerte, dels som en protest mot hvordan de digitale nettverkene, særlig sosiale mediene, drar blikket til seg. Én av disse reglene var at hun måtte ha med kameraet til enhver tid. Hver gang impulsen om å hente fram telefonen meldte seg – for å svinge innom internett – måtte hun i stedet ta et bilde av noe i hennes nære, fysiske omgivelser. Motivene ble til deretter, som et resultat av disse begrensede rammene.

Jeg har hatt en lengre samtale med Marie Sjøvold før, i hennes atelier utenfor Oslo, men denne gangen sitter vi hjemme hos meg, med bøkene foran oss. For det er fotobøkene et møte som dette – og min egen lesning av hennes kunstnerskap – må ta utgangspunkt i. Og jeg må innrømme det: Før har utgangspunktet vært mer umiddelbart forlokkende enn denne gangen. «How Much Silence Can You Take?» krever noe annet, noe mer, av meg.

– Jeg har snakket med flere som sier at det er noe meditativt over disse bildene, forteller hun.

– Hva tenker du om det selv?

– Jeg tror de har litt rett. Selv om jeg kunne ha laget fotografiene under andre forhold, er de nok preget av omstendighetene. Her er det for eksempel flere bilder av objekter og ting, færre bilder av mennesker.

Mellom søvn og våkenhet

Utgivelsene «Dust Catches Light» (2011) og «Midnight Milk» er lettere å forstå ved første øyekast, dels fordi de er mer åpenbart fortellende. Førstnevnte følger forløpet gjennom graviditet og til fødsel, og kan nesten minne om en estetisert fotonovelle. Mens sistnevnte er mer drømmeaktig i formen. For meg kan opplevelsen av å bla i den minne om tilstanden mellom drøm og våkenhet midt på natten eller tidlig på morgenen, når man åpner og lukker øynene og får glimt av begge verdener, den man vanligvis lever i og den hjernen skaper selv.

Begge bøkene er preget av Sjøvolds stadig karakteristiske fotostil, som gjør utstrakt bruk av brune toner og mørke flater. Bruk av tilt-shift-objektiver, som forflytter eller fordreier fokuspunktet, samt enkelte iscenesatte motiver, er med på å forstyrre grensen mellom fotografisk realisme og fotografiet som forestillingsverden. Den nye boka er ikke kjedelig, det ville være feil å si, men den er mer stille og ettertenksom, med færre glimt av drama eller fotografisk lek. Og dessuten mer realistisk, i den forstand at vi sjelden er i tvil om hva vi ser, hva bildet er ment å skildre.

Til å begynne med virker ikke Sjøvold helt enig i at skillet finnes. Hun peker på forsidene og blar, og viser hvordan farger som turkis og brunt går igjen på omslagene, for å binde verkene sammen. Men når det er sagt, ønsker hun å undersøke noe nytt denne gangen. For dogmereglene var egentlig bare begynnelsen. Det ensomme blikket i «How Much Silence Can You Take?» ble etter hvert forsterket – det vil si enda mer ensomt – av pandemiårene, og prosjektet endret form og struktur deretter.

Dermed blir resultatet også noe annet enn en samling arbeider fra et interessant eksperiment. Men hvordan jobbet hun med å sortere og plassere fotografiene i en endelig rekkefølge?

– Etter hvert innså jeg at prosjektet måtte handle om hva vi ser, forteller Sjøvold. Og videre derfra: om hva vi velger å ikke se eller alt vi overser. På en måte var det først da jeg løsrev meg fra reglene jeg hadde laget, fjernet meg litt fra rammene for prosjektet, at boka begynte å ta form – som bok.

Åpent verk

Noe av det jeg forsøker å sirkle inn under samtalen, er muligens vanskelig å få svar på. For det er noe med den fotografiske utførelsen som jeg aldri blir helt ferdig med. Og det er som om jeg, ved å dissekere bestanddelene – eller vite mer om arbeidet og prosessen – kan nå fram til kjernen i hva som fascinerer ved denne nye fotoboka. For Sjøvold forteller mer enn gjerne om hva som har ført henne til enkelte bilder, hvilke av dem som var nøye planlagt og hvilke kom overraskende på henne.

«Er kvinnen i ferd med å reise seg?»

Når jeg har møtt henne før, for å snakke om «Midnight Milk», har hun fortalt om de private omstendighetene rundt fotograferingen. I den boka sto det nære familielivet sentralt, og hun kan vise til konkrete situasjoner og scener som gikk forut for utgivelsen. Det er liten tvil om at dette er et nært og intimt arbeid. Like fullt er det ikke fotografens biografi som er viktigst for meg, nesten tvert imot, fordi «Midnight Milk» er et så åpent verk, som gir mye plass til leseren og byr inn til fortolkning.

Et eksempel er sidene jeg nevnte innledningsvis, som ser ut som om noen har klippet ut deler av papirflatene. Selv har jeg alltid forbundet dette grepet med Tove Janssons barnebokklassiker «Hvordan gikk det?», en bok som også er full av hull som påvirker leseopplevelsen. Sjøvold har ikke selv tenkt på boka i sitt arbeid, i alle fall ikke bevisst. Men en bok tilhører tross alt leseren først og fremst, selv om kunstnerens navn står på omslag og kolofon. Til slutt vil bildene leve sine egne liv, i hodet til betrakteren.

Vekk fra støyen

Når jeg henter fram årets bok igjen, slår det meg at den – samt det å ha fotokunstneren i rommet med meg – tydeliggjør forskjellen mellom det å snakke om et verk og det å erfare det. Et møte med Sjøvolds verker, i et utstillingslokale eller på bordet foran oss, bekrefter noe vi alle opplever i møte med god kunst: Den lar seg ikke redusere til noen enkle sentenser, ei heller når de er skapt gjennom dogmeregler. I den nye boka blir denne opplevelsen forsterket, blant annet ved at fotografen – i motsetning til i tidligere bøker – ikke er like synlig i billedflaten.

– Jeg kan nesten få inntrykk av at du vil vekk fra noe? Fjerne deg fra deg selv eller starte på nytt?

– I bokstavelig forstand ville jeg vekk fra noe. Fra støyen. Fra sosiale medier – og alt annet som står i fare for å vippe meg av pinnen eller skifte fokus. Men jeg ville også til noe, til det jeg står i fare for å glemme. Det jeg burde bry meg om, ikke fordi det er spesielt viktig, men fordi det finnes i verden, fordi jeg ser det – på et gitt sted, og under visse forhold. Det har en verdi i seg selv, som jeg forhåpentligvis får fram i boka, i tillegg til alt det andre bildene mine gjør.

Jeg er i ferd med å spørre «hva da», mens jeg blar i boka igjen. Men så faller blikket på ett av de mer fortellende fotografiene i samlingen. I et grønt felt, i overgangen mellom en blomstereng og et skogsområde, ser vi omrisset av en kropp i bevegelse. Et par hender i luften, baksiden av et hode, lyst hår, en blå skjorte. På sett og vis ser det idyllisk ut, helt til vi begynner å reflektere over hva vi faktisk ser. Er kvinnen i ferd med å reise seg? Eller er det omvendt, er hun i ferd med å falle?

For det kan nesten se ut som om alt det grønne er som vann. Hun er i ferd med å bli svelget av naturen, forsvinne i frodigheten. Likevel er det noe livsbejaende ved posituren, som om hun er i ferd med å danse.

Mens den gaffelformede trestammen i bakgrunnen peker rett mot himmelen.

Spørsmål og svar

Denne teksten, den du leser nå, er ikke et portrett så mye som en problemstilling. Den viser ikke mennesket, men antyder snarere hva mennesket gjør, hva bildene hennes gir plass til, tilsynelatende uavhengig av hvordan de er blitt til. Noe endelig svar får vi altså ikke i møte med kunstneren. Men vi forstår at vi må fortsette å stille spørsmålet bildene hennes stiller. For i denne boka kan spørsmålet likne et svar. Svaret ligger i utførelsen, men også i hva vi tar med oss etterpå, hva vi må leve med, arbeide med, forsøke å forstå. Ikke direkte, men indirekte, i måten vi møter verden på, betrakter omgivelsene på. Hvor mye stillhet tåler du?

IN ENGLISH:

INTERVIEW by John Erik Riley in Klassekampen, 24 Dec. 2022

Silence Surrounded by Noise

Marie Sjøvold pays extreme attention to the small details of life.

Snippets. Cut-outs. When Marie Sjøvold has exhibited photos in recent years they have often been shown in unusual formats. The pictures of dead flowers are put in round frames. Or a crumpled print-out is placed in the middle of the room, or in a glass case, while the photo book «Midnight Milk» (2015) contains an insert with holes in the paper, as if a child with scissors had its way with the pages – only to glue them back onto the spine of the book.

With this year’s «How Much Silence Can You Take?» it’s different. The pictures generally all have the same horizontal format with an aspect ratio of 3:2. The use of autobiographical themes isn’t as prevalent as in earlier books by Sjøvold either (though we realize that it’s her eyes that see). On the contrary we see things and situations that are relatable, but also more general: the floor beneath a sofa or a table, a belly with a visible navel, an eye, a finger, some ants, a forest that’s out of focus.

What is the cause of this extreme attention to small details of life?

Dogma as protest

The backstory of the book, she told me when we met, was a set of dogmatic rules she established partially as a protest against how the digital networks, especially social media, catch your eye. One of these rules was that she was to carry a camera at any time. Every time the impulse to pull out the phone arose – to swing by the internet – she instead had to take a picture of something in her immediate physical surroundings. The themes formed as a result of these limiting conditions.

I’ve had a longer conversation with Marie Sjøvold before in her studio outside Oslo, but this time we are sitting in my home with the books in front of us. For it is on the photo books – and my reading of her artistry – a meeting such as this must be premised. And I must admit: Previously the premise has appeared more alluring than now. «How Much Silence Can You Take?» requires something else, something more from me.

– I have spoken to several people who say that there’s something meditative about these pictures, she explains.

– What do you think about that yourself?

– I think they are kind of right. Even if I could have made the photos under different conditions they are probably influenced by the circumstances. For example, there are more pictures of objects and things and less pictures of people.

Between asleep and awake

The publications «Dust Catches Light» (2011) and «Midnight Milk» are easy to understand at first glance, in part because they are more obviously narrative. The former follows the course of a pregnancy until birth and almost resembles an aestheticized photo-novel. The latter is more dream-like in form. To me the experience of flipping through it resembles the state between dreaming and being awake in the middle of the night or early in the morning, when you open and close your eyes and get glimpses of both worlds, the one you usually inhabit and the one the brain creates by itself.

Both books exhibit Sjøvold’s still characteristic photo style which extensively uses brown tones and dark surfaces. The use of tilt-shift lenses, which translate and rotate the plane of focus, as well as a few staged photos work to disrupt the border between photographic realism and photography as an imaginative world. The new book is not boring, that would be wrong to say, but it is more quiet and thoughtful with fewer hints of drama or photographic play. And it’s more realistic too, in the sense that we rarely doubt what we see, what the image is meant to depict.

At first Sjøvold doesn’t seem to agree that the difference exists. She points to the covers and flips through the pages and shows how colours like turquoise and brown figure on the covers to tie the works together. But with that said she wishes to examine something new this time. The dogma was really only the beginning. The lonely view in «How Much Silence Can You Take?» was gradually amplified – that is, made even more lonely – by the pandemic years, and the project changed form and structure after that.

Thereby the result also becomes something other than a collection of works from an interesting experiment. But how did she work with sorting and placing the photographs in a final order?

– I gradually realized that the project had to be about what we see, Sjøvold explains. And furthermore: about what we choose not to see or everything we oversee. In a way it was only when I broke away from the rules I’d made, removed myself a bit from the premise of the project, that the book started to take form – as a book.

An open work

One of the things I am trying to get a grip on during the conversation may be difficult to get an answer to. It’s something about the photographic execution I’m never quite finished with. And it’s as if I, by dissecting the components – or by knowing more about the work and the process – can reach the crux of what is fascinating about this new photo book. Sjøvold happily explains what led her to individual pictures, which of them were carefully planned and which were surprising for her.

«Is the woman about to stand up?»

When I met her before to talk about «Midnight Milk» she told me about the private circumstances around shooting the photos. In that book intimate family life was central, and she can refer to concrete situations and scenes that preceded the publication. There is little doubt that this is an intimate work. Nevertheless, it’s not the photographer’s biography that’s important to me, almost the opposite, as «Midnight Milk» is such an open work that gives the reader a lot of space and invites them to interpret.

One example is the pages I mentioned initially which look as if someone has cut out parts of the pages. I’ve personally always associated this choice with Tove Jansson’s children’s classic «The Book about Moomin, Mymble and Little My», a book which is also full of holes that change the reading experience. Sjøvold did not have the book in mind in her work, not consciously in any case. But in the end a book belongs to the reader before anyone else, even if the artist’s name is on the cover and the colophon. The pictures will ultimately live their own lives inside the beholder’s head.

Away from the noise

When I bring out this year’s book again it hits me that it – along with the fact of having the photo artist in the room with me – makes clear the difference between talking about a work and experiencing it. Encountering Sjøvold’s works, as an exhibit or on the table in front of us, confirms something we all experience when encountering good art: It will not let itself be reduced to a few sentences, not even when it is created through dogmatic rules. In the new book this experience is amplified by, among other things, the fact that the photographer – unlike in previous books – is not as visible within the pictures.

– I almost get the impression that you want to get away from something? To get away from yourself or start something new?

– I wanted to get away in a literal sense. From the noise. From social media – and anything else that carries the danger of knocking me off course or changing my focus. But I also wanted to get to something, to the things I risk forgetting. The things I should care about, not because they’re especially important, but because they exist in the world, because I see them – in a given place, under given conditions. They have value in and of themselves, which I hopefully can convey in the book in addition to all the other things my pictures do.

I am about to ask «like what» as I flip through the book again. But then my eyes land on one of the more telling photographs in the collection. In a green field, in the transition between a flower meadow and a forest we see the outline of a moving body. A pair of hands in the air, the back of a head, blonde hair, a blue shirt. In a way it looks idyllic, until we start reflecting on what we are actually seeing. Is the woman about to stand up? Or is it the reverse, is she about to fall?

For it can almost look like all the green around her is water. She is about to be swallowed by nature, disappearing in the lushness. Likewise there is something life-affirming about the pose, as if she is dancing.

While the fork-shaped tree trunk in the background points towards the sky.

Questions and answers

This text, the one you are reading now, is not a portrait as much as it is a plan. It does not show the person, but rather implies what the person is doing, what her pictures make room for, apparently independent of how they came to be. We do not as such get a final answer in meeting the artist. But we understand that we have to continue asking the question her pictures are asking. For in this book the question may resemble an answer. The answer is in the execution, but also in what we take with us afterwards, what we have to live with, work with, attempt to understand. Not directly but indirectly, in the way we meet the world, view our surroundings. How much silence can you take?

MARIE SJØVOLD

Marie Sjøvold (b. 1982) is a Norwegian photographer and video artist. Sjøvold has published several photo books. The latest is this year’s «How Much Silence Can You Take?» published by Journal. Bokmagasinet’s regular photo correspondent John Erik Riley spoke to Sjøvold about her new book and reflects on the questions her pictures ask.