I would like to express my sincere gratitude to everyone who attended our opening at Hå Gamle Prestegård and made it a truly special day. Thank you to Christine Hansen for her beautiful opening speech. For those who were unable to attend, you can read her speech below. I would also like to extend my sincere thanks to Ingunn Nord-Varhaug and her team for their invaluable collaboration and for making the installation process such a pleasure. We couldn't have asked for a better ending to the exhibition SLUTTEN.
Åpningstale av Christine Hansen, 9. september, Hå gamle prestegard.
Slutten er et samarbeid mellom kunstnerne Marie Sjøvold og Charlotte Thiis Evensen.
Bakgrunnen for samarbeidet var at de begge hadde jobbet med tematikk som alderdom, sykdom, og familie. Et av arbeidene i utstillingen har de laget sammen. Da kunstnerne var på vei til et møte om utstillingen i Sandefjord kunstforening fant de en død due på trappen inn til møtet. Bildet av den livløse fuglen er kanskje den mest konkrete materialiseringen av tittelen.
Temaet for utstillingen er de store temaene døden og livet. Selv om utstillingen heter Slutten så handler den like mye om å leve med vissheten om at en skal dø, den handler om å leve med smerte og den handler om å fortsette selv om alt ser mørkt ut.
En stor overvekt av arbeidene i utstillingen er fotografi og film. Fotoet har helt siden det ble oppfunnet vært knyttet til døden. Kameraet stopper tiden og viser frem et øyeblikk, eller en sekvens av bilder (i filmen). Etter at fotoet er tatt går tiden ubønnhørlig videre. Vi er ikke lenger den personen på bildet lengre. I dette ligger det en sterk melankoli som jeg tror vi alle har opplevd når vi ser på gamle familiebilder eller bilder av barna våre.
Arbeidene i denne utstillingen har ikke bare noen sterke tematiske tråder, de har også noen motiver eller elementer som går igjen. I et selvportrett ligger Marie i en eng omkranset av forglemmegei. Det er uklart om hun er på vei opp eller ned. Faller hun eller reiser
hun seg? Dette gjelder også Maries undervannsbilde der en kropp omkranset av luftbobler enten er på vei opp eller dras ned mot dypet. I videoen Adrift av Charlotte ser vi ungdommer som flyter i vann, igjen er det uklart om de stiger eller synker. Sårbarheten der de ligger i vannet vektlegger deres ungdommelige skjønnhet, samtidig har arbeidet mørkere understrømmer og gir meg assosiasjoner til ungdommer som flykter i vannet fra terroren i Norge. Vannet i Maries og Charlottes arbeider er sanselig, men også farlig.
Vannet var også helt konkret en del av arbeidet som befinner seg på gulvet i utstillingsrommet. Maries foto er av begravelsesblomster og er en del av serien I feel so close to everything I lost. Det store fotografiet har Marie dyppet i havet her på Hå. Etterpå pakket hun bildet rundt en av de store runde steinene lags sjøkanten, noe som skapte den skulpturelle formen.
Selv om temaet er alvorlig, har utstillingen også det jeg vil kalle hverdagens komikk. I Maries Bubble gum, fra serien Pust, blåser hennes bestemor en tyggegummiboble. Den rosa boblen er forførende og lystig og en kontrast til ansiktet preget av alderdom. I lydarbeidet «En av hundre tusen» av Charlotte kan vi høre en samtale mellom henne og faren. Det handler om farens sykdom, som er helt forferdelig. Det gjenkjennelige og allmenne ligger i hvor dagligdags samtalen er. «Du høres kvikk ut», sier Charlotte. Faren blir lettere i stemmen og blir hørbart glad til tross for dystre utsikter. Videoen Trær som faller er både sanselig
og komisk. To kvinner med rokkering jobber iherdig med å holde ringen gående rundt kroppen, mens en kvinne i midten har en ensom dans til musikken fra en kassettspiller.
Forfatteren Susan Sontag har sagt at det å fotografere mennesker er å se dem slik de aldri ser seg selv. Hun sier videre at den som fotograferer, har kunnskap som den fotograferte selv aldri kan ha. I dette ligger det noe utleverende. Både Marie og Charlotte blottstiller seg selv og andre i denne utstillingen. Men i å gjøre nettopp dette, og kanskje bryte noen grenser, får vi ta del i noe vi gjenkjenner og som er allment. I et annet sitat av den samme forfatteren sier Sontag om det å fotografere: «Å ta et bilde er å delta i en annens person dødelighet, sårbarhet og foranderlighet». Dette er et utsagn som treffer denne sterke utstillingen godt.
