John Erik Riley has written a very interesting article about my books in Klassekampen. You can find the whole article here:
https://klassekampen.no/utgave/2022-12-24/stillhet-omgitt-av-stoy1
Stillhet omgitt av støy
INTERVJU
John Erik Riley 24. des. 2022
Utsnitt. Utklipp. Når Marie Sjøvold har stilt ut fotografier de siste årene, har de ofte vært vist i uvanlige formater. Bildene av døde blomster er å se i runde rammer. Eller et sammenkrøllet print er plassert midt i rommet, eller i en glassmonter. Mens fotoboka «Midnight Milk» (2015) inneholder et eget legg med hull i papiret, som om et barn har gått løs på sidene med en saks – for så å lime dem til bokryggen igjen.
Med årets «How Much Silence Can You Take?» er det annerledes. Bildene har i all hovedsak samme, vannrette format med størrelsesforholdet 3:2. Bruken av selvbiografiske motiver er heller ikke like synlig som i tidligere bøker av Sjøvold (selv om vi skjønner at det er hennes øyne som ser). Tvert imot ser vi ting og situasjoner som er gjenkjennelige, men også mer generelle: gulvet under en sofa eller et bord, en mage med synlig navle, et øye, en finger, noen maur, et skogsområde ute av fokus.
Hva skyldes denne ekstreme oppmerksomheten på små detaljer i tilværelsen?
Dogmeregler som protest
Bakgrunnen for boka, forteller hun når vi møtes, var et sett med dogmeregler som hun etablerte, dels som en protest mot hvordan de digitale nettverkene, særlig sosiale mediene, drar blikket til seg. Én av disse reglene var at hun måtte ha med kameraet til enhver tid. Hver gang impulsen om å hente fram telefonen meldte seg – for å svinge innom internett – måtte hun i stedet ta et bilde av noe i hennes nære, fysiske omgivelser. Motivene ble til deretter, som et resultat av disse begrensede rammene.
Jeg har hatt en lengre samtale med Marie Sjøvold før, i hennes atelier utenfor Oslo, men denne gangen sitter vi hjemme hos meg, med bøkene foran oss. For det er fotobøkene et møte som dette – og min egen lesning av hennes kunstnerskap – må ta utgangspunkt i. Og jeg må innrømme det: Før har utgangspunktet vært mer umiddelbart forlokkende enn denne gangen. «How Much Silence Can You Take?» krever noe annet, noe mer, av meg.
– Jeg har snakket med flere som sier at det er noe meditativt over disse bildene, forteller hun.
– Hva tenker du om det selv?
– Jeg tror de har litt rett. Selv om jeg kunne ha laget fotografiene under andre forhold, er de nok preget av omstendighetene. Her er det for eksempel flere bilder av objekter og ting, færre bilder av mennesker.
Mellom søvn og våkenhet
Utgivelsene «Dust Catches Light» (2011) og «Midnight Milk» er lettere å forstå ved første øyekast, dels fordi de er mer åpenbart fortellende. Førstnevnte følger forløpet gjennom graviditet og til fødsel, og kan nesten minne om en estetisert fotonovelle. Mens sistnevnte er mer drømmeaktig i formen. For meg kan opplevelsen av å bla i den minne om tilstanden mellom drøm og våkenhet midt på natten eller tidlig på morgenen, når man åpner og lukker øynene og får glimt av begge verdener, den man vanligvis lever i og den hjernen skaper selv.
Begge bøkene er preget av Sjøvolds stadig karakteristiske fotostil, som gjør utstrakt bruk av brune toner og mørke flater. Bruk av tilt-shift-objektiver, som forflytter eller fordreier fokuspunktet, samt enkelte iscenesatte motiver, er med på å forstyrre grensen mellom fotografisk realisme og fotografiet som forestillingsverden. Den nye boka er ikke kjedelig, det ville være feil å si, men den er mer stille og ettertenksom, med færre glimt av drama eller fotografisk lek. Og dessuten mer realistisk, i den forstand at vi sjelden er i tvil om hva vi ser, hva bildet er ment å skildre.
Til å begynne med virker ikke Sjøvold helt enig i at skillet finnes. Hun peker på forsidene og blar, og viser hvordan farger som turkis og brunt går igjen på omslagene, for å binde verkene sammen. Men når det er sagt, ønsker hun å undersøke noe nytt denne gangen. For dogmereglene var egentlig bare begynnelsen. Det ensomme blikket i «How Much Silence Can You Take?» ble etter hvert forsterket – det vil si enda mer ensomt – av pandemiårene, og prosjektet endret form og struktur deretter.
Dermed blir resultatet også noe annet enn en samling arbeider fra et interessant eksperiment. Men hvordan jobbet hun med å sortere og plassere fotografiene i en endelig rekkefølge?
– Etter hvert innså jeg at prosjektet måtte handle om hva vi ser, forteller Sjøvold. Og videre derfra: om hva vi velger å ikke se eller alt vi overser. På en måte var det først da jeg løsrev meg fra reglene jeg hadde laget, fjernet meg litt fra rammene for prosjektet, at boka begynte å ta form – som bok.
Åpent verk
Noe av det jeg forsøker å sirkle inn under samtalen, er muligens vanskelig å få svar på. For det er noe med den fotografiske utførelsen som jeg aldri blir helt ferdig med. Og det er som om jeg, ved å dissekere bestanddelene – eller vite mer om arbeidet og prosessen – kan nå fram til kjernen i hva som fascinerer ved denne nye fotoboka. For Sjøvold forteller mer enn gjerne om hva som har ført henne til enkelte bilder, hvilke av dem som var nøye planlagt og hvilke kom overraskende på henne.
«Er kvinnen i ferd med å reise seg?»
Når jeg har møtt henne før, for å snakke om «Midnight Milk», har hun fortalt om de private omstendighetene rundt fotograferingen. I den boka sto det nære familielivet sentralt, og hun kan vise til konkrete situasjoner og scener som gikk forut for utgivelsen. Det er liten tvil om at dette er et nært og intimt arbeid. Like fullt er det ikke fotografens biografi som er viktigst for meg, nesten tvert imot, fordi «Midnight Milk» er et så åpent verk, som gir mye plass til leseren og byr inn til fortolkning.
Et eksempel er sidene jeg nevnte innledningsvis, som ser ut som om noen har klippet ut deler av papirflatene. Selv har jeg alltid forbundet dette grepet med Tove Janssons barnebokklassiker «Hvordan gikk det?», en bok som også er full av hull som påvirker leseopplevelsen. Sjøvold har ikke selv tenkt på boka i sitt arbeid, i alle fall ikke bevisst. Men en bok tilhører tross alt leseren først og fremst, selv om kunstnerens navn står på omslag og kolofon. Til slutt vil bildene leve sine egne liv, i hodet til betrakteren.
Vekk fra støyen
Når jeg henter fram årets bok igjen, slår det meg at den – samt det å ha fotokunstneren i rommet med meg – tydeliggjør forskjellen mellom det å snakke om et verk og det å erfare det. Et møte med Sjøvolds verker, i et utstillingslokale eller på bordet foran oss, bekrefter noe vi alle opplever i møte med god kunst: Den lar seg ikke redusere til noen enkle sentenser, ei heller når de er skapt gjennom dogmeregler. I den nye boka blir denne opplevelsen forsterket, blant annet ved at fotografen – i motsetning til i tidligere bøker – ikke er like synlig i billedflaten.
– Jeg kan nesten få inntrykk av at du vil vekk fra noe? Fjerne deg fra deg selv eller starte på nytt?
– I bokstavelig forstand ville jeg vekk fra noe. Fra støyen. Fra sosiale medier – og alt annet som står i fare for å vippe meg av pinnen eller skifte fokus. Men jeg ville også til noe, til det jeg står i fare for å glemme. Det jeg burde bry meg om, ikke fordi det er spesielt viktig, men fordi det finnes i verden, fordi jeg ser det – på et gitt sted, og under visse forhold. Det har en verdi i seg selv, som jeg forhåpentligvis får fram i boka, i tillegg til alt det andre bildene mine gjør.
Jeg er i ferd med å spørre «hva da», mens jeg blar i boka igjen. Men så faller blikket på ett av de mer fortellende fotografiene i samlingen. I et grønt felt, i overgangen mellom en blomstereng og et skogsområde, ser vi omrisset av en kropp i bevegelse. Et par hender i luften, baksiden av et hode, lyst hår, en blå skjorte. På sett og vis ser det idyllisk ut, helt til vi begynner å reflektere over hva vi faktisk ser. Er kvinnen i ferd med å reise seg? Eller er det omvendt, er hun i ferd med å falle?
For det kan nesten se ut som om alt det grønne er som vann. Hun er i ferd med å bli svelget av naturen, forsvinne i frodigheten. Likevel er det noe livsbejaende ved posituren, som om hun er i ferd med å danse.
Mens den gaffelformede trestammen i bakgrunnen peker rett mot himmelen.
Spørsmål og svar
Denne teksten, den du leser nå, er ikke et portrett så mye som en problemstilling. Den viser ikke mennesket, men antyder snarere hva mennesket gjør, hva bildene hennes gir plass til, tilsynelatende uavhengig av hvordan de er blitt til. Noe endelig svar får vi altså ikke i møte med kunstneren. Men vi forstår at vi må fortsette å stille spørsmålet bildene hennes stiller. For i denne boka kan spørsmålet likne et svar. Svaret ligger i utførelsen, men også i hva vi tar med oss etterpå, hva vi må leve med, arbeide med, forsøke å forstå. Ikke direkte, men indirekte, i måten vi møter verden på, betrakter omgivelsene på. Hvor mye stillhet tåler du?
