Om fotografi, sosiale medier og stillhet

I 2018 koblet jeg meg av sosiale medier og muligheten til å bruke internett fra min egen lomme. Hver gang jeg følte behovet for å finne fram mobilen min, tok jeg heller opp kameraet mitt og rettet oppmerksomheten mot det som var rundt meg. Det ble en øvelse for meg selv i å finne tilbake til og sette større pris på igjen, mine egne sanser og intuisjoner. Bildene, samt notatene i notatboken min, ble en måte for å meg å samle på og få oversikt over inntrykkene og tankene jeg hadde under denne tiden. I etterkant så jeg hvordan mange av disse inntrykkene og observasjonene kanskje hadde forsvunnet, om jeg i stedet lot meg selv forsvinne inn i en annen sosial sfære.

Hverdagen min ble med ett også mye mer stille. Og stillhet kan være vanskelig, og til tider ubehagelig og skremmende. Samtidig som det er noe jeg, og kanskje de fleste av oss, lengter etter. Jeg tenkte mye på stillhet dette året, og hva stillhet kan, og hva jeg vil at det skal, bety for meg.

For meg ble boken et resultat av spørsmål knyttet til hva som skjer med nærheten til våre omgivelser, medmennesker og oss selv i et samfunn hvor vi hele tiden kan velge vekk stillheten. Det handler om våre relasjoner og møte med det som er rundt oss i hverdagen; det som kan det kan føles at vi har for lite tid til, eller ikke oppmerksomheten til. Men også søken etter holdepunkter og forelskelse i de små tingene. Hvordan kan vi bruke fotografiet som en måte å fortelle og dele, samtidig for å observere og bevare tiden som går og relasjonene våres som forandrer seg?

—————————————————————————————————————————————————————————————————————————————————

In 2018 I logged out of all social media and removed my access to use internet from my own pocket. Every time I felt the urge to pick up my phone, I grabbed my camera instead and forced myself to direct my attention to my surroundings. It became a practice for myself to find back to, and a new appreciation for, my own senses and intuitions. The pictures I took, and the notes in my notebook, became a way for me to collect and see in new ways the impressions and thoughts I had under this time. In the aftermath, I can see how many of these impressions and observations might have fell through my fingers, if I instead had let myself disappear into another social sphere.

My everyday at once became more silent. And silence can be hard, and at times uncomfortable and scary. At the same time, silence is something many of us are longing for. I thought a lot about silence during that year, what it is and can be; and what I want it to be for myself.

The book is a result of questions related to what happens to our surroundings, relationships and our sense of selves in a society where we at all times can opt out silence. It is a book about our relationships and encounter with our surroundings; what we can feel we don’t have enough time for, or maybe not enough energy or attention for. But also the quest for the small things in life to fall in love with. How can we use photography as a way to tell and share, and at the same time observe and preserve the time passing and our relationships changing and evolving?